INTET FORLAG
Utdrag fra Dovrefall:
HUSLY
Morten Bakås med familie satt samlet på Husly kafé i Bøgata. Eller, han og kona satt i ro mens de seks ungene virret rundt og korrigerte hverandre. Kaosteori i praksis.
På gulvet lå noen legobrikker blandet med skitt og støv. To barn hadde begynt å bygge hvert sitt hus – men begge ville bruke den samme store blå platen som grunn. Ingen ville gi seg. Den ene tok den. Den andre slo. Foreldrene lot det skje.
Brikkene ble liggende spredt. Til slutt bygde ingen noe.
Morten ristet på hodet. Han hadde sett det før. Ikke utelukkende her i Bø – men i Meymaneh. I Faryab. Akkurat slik.
Han tok kaffen svart. Veldig svart. Kona drakk te med honning.
Ingen av dem hadde spist ordentlig – bare skorpene fra barnas brødskiver den morgenen. Leverpostei blandet med jordbærsyltetøy. De fikk gratis servering i dag, som takk for hjelpen.
De hadde tatt turen fordi Morten var blitt spurt om å sette opp en midlertidig betalingsløsning. Han skrudde på noen PC-er, dro kabler, testet, ventet. Hang opp en antenne utenfor for å synkronisere blokkjeden. Til slutt forsøkte han å betale med appen på mobilen. Ikke Vipps – men det fungerte.
Han hadde lagt fra seg blekka han hadde tatt med – et utkast fra Grendelauget. Den ble liggende åpen på et tebord. Det stod noe i den om Oikokrati og noe om enhver husstand som selvstendig politisk enhet.
Utenfor trillet barnevogner forbi. Et vanlig syn her – i motsetning til byen, hvor alle jaget seg selv inntil de fylte førti og våknet opp en morgen og innså at det var forsent å begynne på nytt eller lage babyer de faktisk kunne ta vare på.
En eldre mann med skyggelue hilste som alltid. En rutine, ikke en vurdering. Som om verden fortsatt gikk i samme takt her. Det var noe med å anerkjenne andre mennesker.
På parkeringsplassen rullet en blå Opel Zafira inn. Fylt til randen, som om de skulle på ferie, selv om Bø Sommarland var stengt for vinteren. Men ingen så glade ut. Babyen var ekstra misfornøyd – ingen visste hvor favorittbamsen var. Ingen musikk fra anlegget. Bare tre barneseter og noen plastkasser med klær. En sammenlagt barneseng bak. Det blinket i en termos i frontruta. Foreldrene gestikulerte til hverandre i forsetet.
De ble sittende i bilen en stund før noen gikk ut.
Ingen fulgte dem med blikket. Det var ikke mistenkelig her – ikke ennå.
Inne på Husly skrek en av ungene som om verden gikk under. Han hadde klemt fingeren i døra til lekehylla. Det var en del av rytmen.
De to som kranglet om den blå legoplaten satt nå på gulvet med et gammelt Memoryspill. Kortene bar ord som fabric, scatter, galaxy, umbrella. Noen hadde lekt med dem. Eller lagt igjen en beskjed?
– Har du fått svar fra Erik? spurte hun Morten.
Han ristet på hodet. De hadde sendt økologisk biff av skotsk høylandsfe til WREs julebord i Stavanger. Kona hadde slaktet buskapet selv. De dyrene som skulle slaktes hadde ikke annet navn enn Angus for at den emosjonelle påkjenningen skulle bli mindre.
– Han sa han skulle overføre pengene i ettermiddag, det var forfall i går. Det har vært stille siden i går kveld.
Morten visste at Erik hadde det travelt. Han hadde lest nyhetene. Han maste ikke.
Erik hadde sagt han ville sende Monero. En shitcoin, forresten. Men lett å veksle. Han angret på tanken. Folk måtte få bruke de redskapene de ville. Frie valg.
De ble sittende slik. Uten å si mer.
Hun tørket nesa til minstemann med en gammel t-skjorte hun hadde i veska. Radioen spilte noe svensk i bakgrunnen. Ingen lyttet.
På det lille bordet ved inngangen stod et norgesglass med kontanter.
«Støtt gjenoppbyggingen av lekeplassen: ny huske og sklie. Vi fikser det selv – uten hjelp fra kommunen.»
Folk la fortsatt igjen mynter – som 20 kroningen med vikingskipet på, for eksempel. En krøllet, rød hundrelapp med bilde av Camilla med hatt hadde ligget der en stund.
Morten påførte en sammensetning av tall og bokstaver med sprittusj. Han sjekket mempoolen. Adressen fantes ikke. En av bokstavene hadde smittet utover. Han strøk over, dobbeltsjekket, skrev på nytt:
bc1qrsz24r9la0ka0yz4enyehu54jnh3je5y9tv6vy
Husly var oppe og gikk. På en blokkhøyde et sted over millionen.
De hørte et tog suse forbi nede på stasjonen, Stavangerkometen hadde vel passert alt? Kanskje et godstog fra Drammen, eller noe forsinket – de visste ikke? Før stanset togene her – ikke lenger. Det hadde blitt for mange rutinemessige avvik og for få reisende. Det hadde vært snakk om reform av jernbanen i Bø Blad – en Haukelikorridor som lot vente på seg. Det hadde blitt for komplisert og politikerne hadde valgt å legge ned Bø stasjon for persontrafikk i stedet. Toget tutet før det nådde perrongen, i tilfelle noen krysset sporene. Lyden slo mot husene og for opp gjennom Evjudalen, hul og hard. Morten lyttet. Det var noe i rytmen. Urolig og skranglete.
– Når reiser du? spurte hun.
– I natt. Jeg tar firehjulstrekkeren over fjellet. Lifjell og Meheia – hvis det fortsatt går. Hvis ikke veien er stengt av snø – eller myndighetene.
Hun så på ham. Han visste at hun allerede visste.
– Pass på deg selv, sa hun.
– Hva skulle du igjen?
– Hjelpe en av bøndene i Hokksund. Har fått lekk i taket. Ikke noe særlig om vinteren.
Hun spurte ikke mer.
Utenfor begynte vinden å løfte snøen fra grusparkeringen. Det blåste opp.
– Barn, kom! Si ha det til pappa, ropte hun. – Vi tar asiatisk fra Sum Yee med oss hjem i dag!
Barna jublet i kor og løp seiersrunder.
– Jippi!
– Teriyaki!
– Dim Sum!
– Biff Shishuaaan!
– Digg! Nam! Sushi!
De dro hjem, som om alt fortsatt var som før.
Det var lørdag ettermiddag. En nesten helt vanlig helg i Midt Telemark.
Håkon Nordheim