Intet Forlag

SØVNLØS

KONG HÅKON VIII FIKK IKKE SOVE. Hadde forsøkt. Lagt seg tidlig, våknet og gått gjennom hendelser, rapporter og meningsmålinger. Forsøkt å legge seg igjen. Endret stilling. Puttet beina rundt dyna. Men kroppen ville ikke hvile. Og tankene, de la seg aldri helt – strakk seg, trakk seg sammen, strakk seg igjen. Som gamle fjær i en madrass ingen lenger hvilte godt i. Han strakk ut hendene mot mobilen. Klokka var ikke en gang fire.

Kongen reiste seg. Trakk på seg en ullgenser over den tynne pysjamasen – det trakk fra vinduet. Han stakk føttene inn i tøfler han ikke likte. Det var bedre enn sokkelesten mot kald marmor. Vinden traff ruten med noe som kunne vært regn dagen før. Det var den første snøen. Et år på vei mot slutten. Snøen hadde kommet sent. Mye hadde falt på kun et par timer.

Han åpnet døren til soverommet. Gangene lå tomme. Ingen skritt bortsett fra hans egne. Ingen radiosummer. Ikke engang vaktskifte. Det var som om bygget holdt pusten.

Hunden våknet – en Yorkshire terrier. Han het Yorking og hadde monogram på kurven sin. Yorking stirret på kongen fra sofahjørnet, som om han allerede visste at de kom til å gå. Ikke et bjeff. Bare et lite rykk i ørene og et nys, og så opp på beina etter å ha strukket seg så lang han var – helt til halen krøllet seg. Han trippet etter. Ut av den varme kurven.

De gikk sammen ned hovedtrappen. Steg for steg. Han stanset ikke. På veggene hang portrettene – dem som hadde vært der før ham. Ansikter han ikke lenger fryktet. Ikke beundret. Bare bar med seg. Han hilste ikke. De så ikke lenger etter ham uansett. Konstitusjonen hang der, innrammet. Grunnlaget for hans eksistens.

Kongen åpnet en dør han sjelden åpnet. Et gammelt kott, eller kanskje et tjenestegjennomtrekk mellom kjøkken og salong. Et blålig skjær fra gatelyset der ute kastet en skygge av Yorkings hode på veggen. Den rørte på seg. Ikke fort. Bare nok til å minne ham på at han ikke var alene. Utenfor vinduet så han en gardist stå der standhaftig. Han speidet nedover Karl Johan gjennom snøværet og passet på ham.

I spisestuen blinket en rød varsellampe på personsøkeren han hadde lagt fra seg kvelden før. En ny melding. En uanmeldt inntrengning i tankerekkene. Han gikk ikke bort. Lot den lyse. Stolte ikke blindt på ny teknologi.

I speilsalen satte han seg på benken langs veggen og så seg selv i øynene. Han satt ikke i sentrum – men til siden, som en som lytter. Lysekronen over ham var slukket, men i det svake lyset kunne han se et edderkoppnett i takhjørnet. Han hadde ikke lagt merke til det før. Kanskje hadde det alltid vært der. Kanskje var det nytt.

Han så ned på hendene. Førte dem sammen. Pustet tungt. Yorking la seg tett inntil foten hans. Snudde seg én gang. Trakk labbene opp. Så ble han liggende. Ville ha kos.

– Vi holder ut, sa han lavt. – Gjør vi ikke? Og klappet Yorking lett på magen. Han fyrte i peisen.

Hunden løftet ikke hodet. Men han var der. Så på ham.

Utenfor blåste det. Lavt. Langt borte kunne han ane en lyd – kanskje en gateskrape, kanskje en tidlig lastebil, kanskje ingenting.