INTET FORLAG
Utdrag fra Dovrefall:
OSLO
Oslo våknet, litt etter litt. Operahuset lå og frøs under nysnø med barcoderekken taus bak. Det luktet nystekte rundstykker der Dronning Eufemias gate møter Stasjonsallmenningen. Ved Langkaia og på Sukkerbiten satt isbadere i damp. Badstuene oset – de hadde tatt hovedstaden med storm.
I gatene gikk folk med pappkrus og dokumentmapper mens de passet seg for elsparkesykler på glatta. De slurpet lett på kaffen mens de så rett frem og varmet hendene på koppen. De hastet mot bankene, departementene, kjøpesentrene, kvadraturen og analysebyråene. Inn på kontorer, møterom og t-banelinjer.
Ved Oslo S byttet drosjesjåførene skift. De overfylte morgentogene ankom, og passasjerene veltet ut i halvsøvne da dørene åpnet seg. De hadde stått skulder ved skulder siden Skien, Tønsberg, Drammen og Asker som tapre tinnsoldater.
Strøbilene la grus så helsetjenesten ikke skulle overbelastes av lårhalsbrudd. Søppelbilen fulgte sin rute – systematisk, hensynsløs – uten tanke for klokka eller hvem den vekket.
En elektronikkbutikk i Dronningens gate lokket med plakater av mobiltelefoner som tenkte selv – ikke billige, men med 24 måneders nullrente. Gratis skjermbeskytter hvis du registrerte deg i kundeklubben ved kassa.
Litt lenger opp på kollen satt de med for store lån og klamret seg til espressoen – uten at de ville innrømme at de begynte å gå tomme for penger. De hadde faktisk råd. Men bare akkurat nok til å betjene gjelden. Opphetede svømmebasseng om vinteren. Varm garasje. Tørketrommel på dagtid. De brukte penger som om den gamle verden fortsatt var i sving. De hadde fortsatt kake. Men ikke til formuesskatt i tillegg.
I øst hadde de lagt vekk kredittkortet, men beholdt drømmen. Utsatt regningene fra lånekassa i 36 måneder. De gikk til jobb og kjøpte billigkjøtt eller grønnsaker til middag hvis de ikke hadde råd til noe annet. De snek på bussen og snakket lavt.
Julesalget var med det i gang. Faktisk før Black Friday – som fortsatt var én uke unna.
I Schweigaards gate smilte OBOS-direktøren bredt fra en plakat med påskriften: «Leie til eie – nullrente ut året!» Det virket nesten trøstende. Som om finanskrisen bare hadde vært en misforståelse. Som om bolig fortsatt var noe man kunne lures inn i. Han smilte bredt mens han solgte kompliserte finansprodukter forkledd som boligdrømmer. Uten veiledning. Uten ansvar.
På Aker Brygge ble det hengt opp lyslenker. To hadde blåst ned, men ingen hastet med å feste dem. Hadde de blåst én meter til siden, ville en kjent forsvarsadvokat snappet opp en klient og gått til søksmål mot kommunen, og kanskje anket helt til EMD hvis han tapte.
Byen luktet av frost og eksos. En gammel motor, som fra en annen tid, brølte til liv og forsvant i ekkoet mellom husveggene i kollektivfeltet. Eksosen la et vakkert slør over soloppgangen og forsterket fargen.
T-banen gikk – nesten i rute. Kun det vanlige avviket mellom Nationaltheatret og Majorstua.
Folk sjekket saldoen i nettbanken. Så på tallene. De var lave. Ville det holde til desemberlønna, med halv skatt?
Også bydelene våknet.
Blåtrikken slynget seg ned Trondheimsveien, halvfull og knirkende. Ringte med bjella før en nestenpåkjørsel. På Carl Berner hadde noen mistet en hanske. På Torshov kikket en eldre mann ut fra balkongen mens postmannen syklet med ett hjul i grøfta.
I sørøst blunket lyset i blokkene på Abildsø. På Stovner var det spor i snøen rundt en bil som hadde brent. I vest lå snøen og blokkerte innkjørslene til rekkehusene på Røa.
Håkon Nordheim